Atlanterhavsveien

Fiskerbonden

Kyststrekningen fra Bud til Kristiansund er spesiell ved at det er funnet spor etter aktivitet og bosetning fra den tidligste Fosnakulturen, gjennom resten av steinalderen, og gjennom bronsealder, jernalder, vikingtid og middelalder.

Beite foregikk på oppdyrka eng og på lyngheiene. Gammel og grovvokst lyng mister næringsverdien, derfor ble lyngen regelmessig svidd av. Alltid om vinteren eller våren, før det var fare for at jordsmonnet skulle ta fyr. Slik overlevde planterøttene og frøbanken nede i jorda, og allerede samme sommer begynte det å spire på nytt.

Fiskerbonden visste at han levde farefullt. Helt til på begynnelsen av 1900-tallet var den hyppigste

dødsårsaken for menn over 15 år knyttet til deltaking i fisket. Igjen satt kone og barn, og det

var langt fra enkelt å skulle få endene til å møtes. Fiskerbondesystemet gikk i oppløsning på 1900-tallet. Fiskeridelen overlevde, mens gårdsdriften ble nedlagt.

Eldre steinalder: Steinalderfolket fanget fisk, og

trolig også både sel og småhval. Folketettheten var liten og ressursene rike. Jakt, fangst og sanking (høstingsøkonomi) krever store arealer og i noen tilfeller omfattende fangstanlegg.

Yngre steinalder: De begynte å dyrke jorda og ble gradvis mer bofaste. Jordbruket (dyrkingsøkonomi) er en intensiv måte å utnytte naturen på ved at plantearter eller dyreslag dyrkes.

Maleremmen

Fiskerbonden var ikke en person, men et par: En fisker i bukse, og en bonde i stakk. En type hushold som omfattet over 90% av kystfolket.

Stell av dyr og fjøs var vanligvis konas

arbeid, men typisk for fiskerbondefamilien var at alle deltok i arbeidet og tok et tak der det

trengtes. Dagslyset bestemte lengden på arbeidsdagen.

Fôret besto av tørrhøy, men ved fôrmangel brukte man tang og tare og oppkok av fiskeslo. Ungene seg av gjetinga.

Maleremmen i Fræna var et typisk kombinasjonsbruk, som ble drevet i tre generasjoner fra ca 1850 til 1940-50.

Viktig med lunest mulig plassering av husene, samtidig som man kunne se sjøen fra stua. Husene på Maleremmen danner et rekketun, som var typisk i Romsdal. Naustet sto nede i Askvågen. Alle husene på tunet har lengderetning nord-sør, der gavlen i nord tar av for den verste nordavinden, og gavlen i sør for den nedbørsrike sørvesten. Gavlene ble vanligvis

bygd uten vindu. Sørveggen på våningshuset har spondekt sval (vanligvis var dette på vestveggen; («værveggen»), for å beskytte tømmerkjernen mot regn og vind.

Byggeskikk og hustyper, form, plassering og materialbruk var resultat av århundrers prøving, feiling, kamp og samarbeid med lokale natur- og klimaforhold – samt økonomi. Hus ble plassert og bygget for å stå seg best mulig mot været – det ble sagt at «de snudde ryggen til været».

Livet på Maleremmen var slitsomt og folket var nøysomt. Anlegget hadde ikke utmark, og eieren kjøpte derfor to holmer, Hanholmen og Moholmen, for å få tilgang på ekstra vinterfôr. På holmene ble det også skåret tare, som ble brent og asken solgt til jodproduksjon. Seinere fikk sauene beite på holmene, og mer jord ble dyrket opp rundt husene.

Losen var den som våget,

og ofte ofret livet for å komme sjøfolk til hjelp. Farvannskunnskap

tilegnet losen seg fra eldre, erfarne loser, og gjennom erfaring/rutine, så vel fra skutedekket som fra landsiden. Losyrket gikk gjerne i arv.

Losen måtte ut uansett værforhold, og det var forbundet med fare å entre ei flere meter høg skipsside. Turen tilbake til land for skysskaren, var minst like farefull. I grov sjø var det vanskelig å manøvrere skyssbåten,

Gjenlevende brødre etter avdøde loser tok gjerne over losplikta og ektet losenka. Det var ment somen trygghetsforsikring for familien.

Hustadvika

Er et av de farligste, mest trafikkerte og mest omtalte farvann langs norskekysten. Kystlinjen ligger helt ubeskyttet mot havet, og

farvannet er urent med mange grunner og undervannsskjær. Dybden varierer stort sett mellom 40 og 100 meter.

Grov sjø oppstår ved pålandsvind fra sydvest og nordvest, og i uværsperioder blir det svært

grov sjø med store, krappe dønninger. Sjøene er «høye og hule», og de bryter kraftig, ofte

som styrtbrenninger. Dette er spesielt merkbart mellom Kolbeinsflu og Bjørnsund ved Bud. Når bølgene møter strømmen, blir det til enda mer urolig sjø.

Skipskirkegård

Los

Fyr

Ved organiseringa av losvesenet i 1720 var det fra «Lille Fosen til Bu» 31 loser og to losoldermenn. Ingen andre steder i landet hadde så mange loser på en så kort strekning. Mange er av los-ætt. I Eide, ligger den freda losstasjonen Teistklubben, som i dag er i privat eie.

De mest kjente forlisene er lastebåten Rokta som gikk på Gallerskjæra 3. april 1938

Senkningen av hurtigruteskipet Irma og lastebåten Henry utenfor Hestskjæret fyr ved Averøy i 1944. 65 nordmenn mistet livet. Skipene ble senket av norske MTBer stasjonert på Shetland, som feiltok båtene for en tysk konvoi. Minnesmerke, «Stille rom», på Røeggen ved Sveggesundet i Averøy.

I 2007 forliste den store fiskebåten Herøy ved skjæret Bjugna. Feilnavigering var årsak til

grunnstøtingen. Hele mannskapet ble heldigvis berget.

Sandsugeren Sanda Sug, står på en holme ved Hulvågen. Båten lå i opplag, men slet seg i en høststorm i 1989

Stor handelstrafikk, mange forlis og tragedier, var en sterkt medvirkende årsak til at det tidlig på 1800-tallet ble iverksatt

et arbeide med å utvikle nye metoder og retningslinjer for navigasjonssystemer og sjøkart.

Startet planleggingen av oppføring av en rekke fyr: Kvitholmen (1842), Stavneset (1842), Bjørnsund (1871), Hestskjæret (1879) og Grip (1888).

Før andre verdenskrig ble radionavigasjon en nyvinning i fyrvesenet, og etter hvert ble stadig flere fyrstasjoner knyttet til strømnettet. Fyrlykter som før hadde brent med

gass og olje ble på 1980- og 90-tallet lagt om

til elektrisk drift. Teknologien gjorde bemanningen på fyrstasjonene overflødige

Fiskeværene

Bud var det største handelsstedet mellom Trondheim og Bergen på 1500-tallet, med

i overkant av 400 fastboende. Her var det trolig sesongfiske fram til 1400-tallet, med senere

økende fast bosetning.

Røeggen er et av de eldste i området

Værene hadde særlig betydning under klippfisktida på 17-1800-tallet.

Innseglingen var farlig – i 1666 forliste seks båter

på skreifiske under innsegling til Sveggesundet, og 48 mann omkom.

Livet var basert på fangst av sjødyr og fiske. Alle lå ved gode naturlige havner og hadde kort veg til fiskeplassene.

På helårsbosatte fiskevær ble det drevet en kombinasjon av jordbruk og fiske, men fiskeriet, og

da særlig etter torsk, sild og sei var viktigst, både for mat og handel. Forekomsten av dyrkningsjord

kom i andre rekke, og mange fiskevær manglet også muligheter for vanlig jordbruk. Husene lå samla ved havna, mens innmarkteigene kunne ligge noen meter unna.

Rorværene: få bofaste, eller bare befolket under vinterfisket eller i rike sildeperioder

Sentrale fiskevær var Bjørnsund,

Bud, Årsbogen, Strømsholmen, Håholmen, Sveggen, Røeggen og Øksenvågen og Grip

Grip er kjent allerede fra middelalderen, og kanskje er dette Nordmøres eldste tettsted.

Gjennom oppgangstider på 1300-tallet ble det økonomiske tyngdepunktet flyttet ut i havet, nær de rike torske- og sildefeltene.

I løpet av 1400-tallet vokste folketallet på Grip til over 400, og det ble sågar reist en stavkirke på holmene i havet, som står den dag i dag.

De gode økonomiske forholdene varte ut 1500-tallet, men så ble silda borte og skreien sjeldnere. Da også prisen på tørrfisk sank til et lavmål, flyttet mange rike værmenn inn til Lille-Fosen (Kristiansund) på 1600-tallet, der trelasthandelen var i ferd med å ta av. En storm

ødela også mye av fiskeværet i 1640, og kan ha vært en medvirkende årsak til flyttingen.

Tidlig på 1700-tallet ble det ny oppsving med klippfiskens inntreden. Men etter

stormkatastrofene i 1796 og 1804, som skylte bort hus og båter, kombinert med dårlig fiske og

krigstider i perioden 1770-1820, var det i 1815 kun 59 innbyggere igjen på Grip.

Grip ble fraflyttet i 1974

Sjøen rundt Atlanterhavsvegen er relativt grunn og dominert av tareskog. De to vanligste artene er sukkertare og stortare.

Havbunnen regnes som verdens rikeste stortareområde, og er blant de mest produktive og artsrike langs hele kysten. Vanligvis vokser stortare på fjell og steingrunn ned til ca 20 meters dyp, men kan finnes ned mot nærmere 40 meters dyp.

Tareskogene er havets regnskoger, og er hjem for mer enn 40 ulike alger og 300 arter smådyr. Hver kvadratkilometer tareskog er oppvekst- og beiteområde for opptil 200 tonn fisk, og den er av nasjonal betydning for både kysttorsk og vårgytende sild. Den gir skjul til fiskeyngel og dermed bedre overlevelsesmuligheter.

Tareskogene er også viktige for livsgrunnlaget til et mangfold planter og dyr som lever på stilken eller som finner skjul i tarens «røtter», og mange sjøfuglarter, som skarv, teist, ærfugl og

havelle, beiter i tareskogen.

Tare og tang er viktig som vinterfôr/reservefôr for husdyra i dårlige tider (jamfør navn som sauetang, grisetang), og som gjødsel og mat for folk.

1700-tallet : Brenning av tareaske er en eldgammel attåtnæring i kyst-Norge, og som råstoff for framstilling av soda fikk den stor betydning.

Soda ble brukt innen tekstilframstilling, såpekoking, og glassproduksjon, og etterspørselen var stor i den voksende glassindustrien i Norge og England i

siste halvdel av 1700-tallet. Tarebrenning ble storindustri.

Taren ble sanket og bredd ut over bergene for tørking, og senere brent i steinovner som ble bygget opp langs strandbreddene. Asken ble siden samlet opp.

Mange mente imidlertid at røyken fra tarebrenninga var uheldig for fisket, og det ble påstått at røyken var så tett at den hindret fiskerne i å finne sine fiskeplasser. Så sterk ble motstanden etter hvert, at tarebrenning ble forbudt ved kongelig resolusjon i 1804.

Etter dette kom en stillere periode, men på 1870-tallet begynte man å framstille jod av tareaske. Jod var viktig i medisinsk sammenheng.

(Jodfabrikk i Kristiansund)

Jodinnholdet øker med breddegraden, så tare fra norskekysten var mye mer verdt enn tare fra Spania. Noe av asken ble foredlet her hjemme, men det meste ble eksportert.

Så viktig var næringa at retten til tareland ble regulert, men også folk uten eiendom og strandrett

kunne tjene penger på tare – bare man hadde en båt og en ljå, kunne man ro utenfor flomålet og høste direkte.

Tarebrenninga tok slutt i 1930 da chilenere hadde funnet enklere og billigere måter å framstille jod på fra salpeterforekomster.

For fiskerbonden betydde tarebrenningen en kjærkommen ekstrainntekt, og en tryggere

økonomi. Det ble drevet mye tarebrenning i bygdene langs Hustadvika, særlig på Male,Hustad og Farstad Askvågen i Fræna har fått navnet sitt etter denne

virksomheten.

Idag høster vi med taretrålere. Stortare er basisen for produksjon av alginat, som brukes i farmasøytisk industri. Den er rik på proteiner, og noe går derfor også til næringsmiddelindustrien.

Taretråling foregår på dyp mellom 2 og 20 meter. For å sikre ettervekst og hindre utryddelse er høsteområdene inndelt i felt, trålingen av feltene foregår med fem års mellomrom. Med nåværende teknologi er det bare en brøkdel av taren i et åpent trålfelt som høstes. I kupert terreng med kløfter og skråninger får taren stort sett stå i fred. Taretrålen er selektiv slik at det bare er de største plantene som høstes, og når disse tas blir det mer lys

tilgjengelig for de som står igjen, noe som fører til raskere vekst. Naturen foretar også sin egen «høsting» i form av høst- og vinterstormer.

Tareskogen

Kulturlandskapet – geologi og vegetasjon

Berggrunnen

Kystlyngheiene

Berggrunnen består av gneis fra jordens urtid, som er deformert og omdannet under den kaledonske fjellkjedefoldingen for ca 400 mill år siden. Dette er ikke spesielt næringsrikt fjell, men generelt er det det barske klimaet med mye saltpåvirkning som er avgjørende for vekstforholdene

Landskapet er formet av vær, vind, og menneskenes påvirkning gjennom mange tusen år. Det er goldt, med reinskurte svaberg og karrig vegetasjon, men innimellom finnes småskog og små næringsfattige høydedrag med glissen skog, partier med næringsfattig snaumark, og mindre flekker med dyrket mark.

På alle svaberg langs Atlanterhavsvegen har det vært tørket klippfisk.

Kystlyngheiene er formet gjennom

beiting og bruk gjennom lang tid. Karakteristisk for denne vegetasjonstypen er lyng, gras,

urter og mindre buskvekster, samt mangel på trær. Jordsmonnet er karrig og skrint over glatte

svaberg, med innslag av kystmyr.

Tiltak er iverksatt for å motvirke gjengroing, blant annet ved utvidet satsing på beiting av utegangarsau, kombinert med lyngbrenning. Slik beite foregår blant annet på Lauvøya og

på Kvitholmen.

Helt ute på holmene er det uansett for værhardt og for skrint jordsmonn til at gjengroingen vil ta overhånd.

Fiskerinæringa hadde behov for bedre kommunikasjon

1909: Planer for en jernbane fra Molde gjennom Fræna til

Vevang, over øyene til Averøy, og videre til Kristiansund.

Fylkestinget vedtok i 1921 enstemmig å gå inn for prosjektet.

I 1935 vedtok Stortinget at det skulle bygges veg i stedet for jernbane, men også disse planene ble liggende i en skuff fram til 1961.

I mellomtiden var det rutebåtene som besørget kommunikasjonen langs kysten. Et av skipene

var dampskipet D/S Kværnes, som i over 30 år var bindeleddet mellom Eide og Averøy, over Kornstadfjorden.

Fergesambandet mellom Ørjavik og Tøvik ble opprettet i 1955, til å begynne med anløp ferga også Vevang.

Første året fraktet ferga i gjennomsnitt ca. 60 biler pr uke, om lag 3100 biler pr år.

Siste hele driftsår, 1988, fraktet ferga 101 923 biler.

Øyfolket på Averøy arbeidet hardt for å bedre kommunikasjonene, og i 1961 ble Averøy bru og

flyplassnemnd stiftet. I en periode så man nemlig også for seg å etablere en flyplass på Hendamyrene i ytre Averøy, som kunne betjene både Nordmøre og Romsdal.

Senere tok Atlanterhavskomiteen over utviklingsarbeidet, og i 1972 ble Atlanterhavsvegen A/S stiftet.

Med i aksjeselskapet var kommunene Fræna, Eide, Averøy, Kristiansund, Frei og Molde, i tillegg til private lag og enkeltpersoner.

Arbeidet med finansieringen av vegprosjektet tok lang tid, og først i 1985 vedtok Stortinget at

Atlanterhavsvegen A/S skulle få kreve inn bompenger for delvis finansiering av veg- og brusamband

fra Vevang til Utheim/Kårvåg.

De første arbeidene i terrenget ble imidlertid igangsatt i 1983 i regi av kommunene Eide og Averøy.

Da startet arbeidet med å bygge to kommunale blindveger mot festepunktene på hver side av den

framtidige Atlanterhavsvegen, finansiert gjennom sysselsettingsmidler. Vegene ble bygd med riksvegstandard, og de ble da også senere omklassifisert til det (har nå status som fylkesveg).

Det gikk altså seks år fra arbeidet ble påbegynt i 1983, til vegen ble åpnet i 1989. Det var

tøffe arbeidsforhold, og anleggarbeiderne opplevde hele 12 orkaner i løpet av byggeperioden.

Åpningen av vegen 7. juli 1989 ble markert med brask og bram, med prominenser til stede,

hornmusikk og flotte taler, og med lokale idrettslag og kommuner involvert i gjennomføringen.

Men kanskje var feiringen vel så stor da bomstasjonen ble fjernet 10 år etter, i 1999, i regi

av Atlanterhavsvegen A/S. Da var det gratis servering av grillet laks og kaffe og kaker til alle

forbipasserende, og nok en gang var det hornmusikk og taler.

Historisk tilbakeblikk