Loading presentation...

Present Remotely

Send the link below via email or IM

Copy

Present to your audience

Start remote presentation

  • Invited audience members will follow you as you navigate and present
  • People invited to a presentation do not need a Prezi account
  • This link expires 10 minutes after you close the presentation
  • A maximum of 30 users can follow your presentation
  • Learn more about this feature in our knowledge base article

Do you really want to delete this prezi?

Neither you, nor the coeditors you shared it with will be able to recover it again.

DeleteCancel

Det omvendte beger

No description
by

Emina Cicic

on 19 March 2014

Comments (0)

Please log in to add your comment.

Report abuse

Transcript of Det omvendte beger

Det omvendte beger
Form
- 20 strofer
- 5 verslinjer

- Rimmønster:

Virkemidler
Tema og budskap
Johan Sebastian Welhaven
Det omvendte beger
Kilder
Motiv
- En ridder har mistet
sin elskede kone som
har Livet blir fylt av sorg
- Han blir tilbudt en drikk
som kan gjøre slutt på
lidelsen hans
- Han vil ikke miste alle
minnene om sin avdøde kone.
- Han motstår fristelsen om
å ta drikken, for minnene er
for kjære
Budskap: kjærlighet og sorg går hånd i hånd
Vendepunkt: Mannen innser av ved å drikke av alvenes beger, vil han glemme sin hustru for godt
Tema: Sorgbearbeiding
Først satt han lenge i navnløs pine
A
ved hustruens lik med forstenet mine
A
og stirret i skyen, der gled forbi,
B
og holdt, under munkenes litani,
B
den dødes hender i sine.
A

Bilder
Metafor
Symbol
Sammenlikning
Kontraster
Konnotasjon
Ord som hører til samme område
Personifisering
Besjeling
Stemning


Bilde kilde:
http://www.document.no/wp-content/uploads/2012/10/Ida_kierulf-560x726.jpg
Johan Sebastian
Welhaven
Født 1807, Bergen
Død 1873
http://www.daria.no/skole/?tekst=3588
- Oppbygning
En erindringsdikter
http://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Sebastian_Welhaven
https://sammensatt-sandvika.wikispaces.com/Det+omvendte+B%C3%A6ger
Månen ser ned i de mørke skove,
og speiler sin mildhet i elvens vove,
mens fjellet skygger den gamle borg.
Herren derinne er pint af sorg;
han våker, – han kan ei sove.

Hans hustru er under kistelokket,
og derfor har han grublet og våket
og sørger ennu den lange natt.
Sitt brennende hode heller han matt;
hans blikk er af kummer tåket.

Hans hest og hunde har glemt hans stemme,
hans våpen er i et dunkelt gjemme,
hans raske svenner har nu forlov.
Det er Hr. Gilbert av Billingskov,
som ei kunne sorgen glemme.

Først satt han lenge i navnløs pine
ved hustruens lik med forstenet mine
og stirret i skyen, der gled forbi,
og holdt, under munkenes litani,
den dødes hender i sine.

Så fikk man ham ut i de grønne lunde
til larmende jakt med falk og med hunde.
Men sorgen fulgte i viltets spor
og lagde i horn og i buesnor
et sukk, der åpnet hans vunde.

Så hørte han atter bønner og psalmer
om gravens fred og om himlens palmer;
men ordet bevede uten trøst,
som sunket løv i den sene høst,
når himlen med jorden falmer.


Han satt i sin hall som et marmorbilled,
mens månens stråler på elven spilled
og fjellet skygget den gamle borg.
Han satt i den dybe, rugende sorg,
som tåren ei har formildet.

Da hørte han toner derute spille,
så sterke og klare og dog så milde.
Til strengene lød der livlig sang:
"Min bolde ridder, din natt er lang;
jeg vil dine smerter stille.

Gå ut, mens duggen fra lindegrenen
faller som perler paa runestenen.
Der skal jeg åpne deg alvers lund
og heve den tråd fra blommet grunn,
som spinnes af trylletenen.

Du skal mit funklende beger tømme,
og som de lette, svinnende drømme
skal minnenes bleke hær forgå.
Og gledenes vell, som følger derpå,
skal gjennom ditt hjerte strømme."

Så lød det i natten til harpestrenge.
Men ridderen grunnede dybt og lenge
på sangens løfter og tonefall,
og fulgte tilsist det lokkende kall,
der ville hans sorg fortrenge.

Han vandred en natt fra sin borg alene,
kun månen fulgte bak lundens grene.
Han vandred i duft af vårlig løv;
der tindrede dugg som perlestøv
på gress og mosede stene.

Der så han kretsen på blomsterlunden,
og da var alvenes bolig funnen.
Som elven i dalen gikk hans blod,
og med sitt bankende bryst han stod
ved runestenen i lunden.

Hva hever seg her fra kildevover,
hva kaller ham her, hvor våren sover?
Det er den deilige kildens fe
med kinner og barm, der ligne sne,
som daggryet skinner over.

Sin blendende arm hun mildt beveger
og hever det funklende, fulle Beger,
og sier med livlig klingende røst:
"På glemselen følger nyskapt lyst,
som ganske din smerte leger."

Han stod under duftende, sorte linde
og stirrede taus pa den fagre kvinne.
Da klang i hans sjel et elsket navn, –
ak, skulle da nu hans sorrig og savn
falle ham fluks av minne!

Han grep om begret, og ufortøvet
han slynged det høyt over lindeløvet
og over den skummende elvebredd, –
da stod han med ett ved borgeled,
og hadde sin troskab prøvet.

Og tåren der kom i sukkenes følge,
erstatted den døvende glemselsbølge,
og minnene foldede ut sin skatt,
og virked et slør ved dag og ved natt,
der kunde hans avgrunn dølge.

Han kneled i bønn ved den viede kjerte,
han red sig i lund med formildet smerte,
han sprengte til dyst med nytent mot;
thi pansrets glimrende bue stod
over et trofast hjerte.

Han førte et skjold mellom herrer bolde,
der kjentes blant hundrede andre skjolde:
et omvendt beger var malt derpå;
det bar Hr. Gilbert, en helt som få,
og ville sin sorg beholde.

Det omvendte beger
Full transcript