Loading presentation...

Present Remotely

Send the link below via email or IM

Copy

Present to your audience

Start remote presentation

  • Invited audience members will follow you as you navigate and present
  • People invited to a presentation do not need a Prezi account
  • This link expires 10 minutes after you close the presentation
  • A maximum of 30 users can follow your presentation
  • Learn more about this feature in our knowledge base article

Do you really want to delete this prezi?

Neither you, nor the coeditors you shared it with will be able to recover it again.

DeleteCancel

Make your likes visible on Facebook?

Connect your Facebook account to Prezi and let your likes appear on your timeline.
You can change this under Settings & Account at any time.

No, thanks

Copy of På hvor mange måter kan en si "Jeg snakker norsk"?

utsyn over de norske dialektene
by

Eyvind Odland

on 9 January 2013

Comments (0)

Please log in to add your comment.

Report abuse

Transcript of Copy of På hvor mange måter kan en si "Jeg snakker norsk"?


Det norske talemålets viktigste kjennetegn det må settes linje mellom språk og dialekt
kanskje er det, egentlig, dialekten, og ikke språket, som den norske forskeren peket på, da han snakket om <<folkeånden>> Ivar Aasen -> hevdet at det er innenfor språket hvor <<folkeånden>> ligger språket er et levende organisme
en viss tendens til forenkling ligger innenfor hvert språk
noen språklige endringer rammer bare deler av språkområdet; andre endringer rammer hele området, men i ulik grad
fjell og store skoger skiller, mens havet binder sammen
skriftspråket spiller rollen til en stabiliserende (bevarende) element Bemerkninger om hvorfor / hvordan dialektene blir til forholdet mellom språk og dialekt, og betygningen til denne skilnaden for Norge
språklige (fonetiske og grammatiske) utviklinger som gir grunnlaget til dialektforskjellene
en diakronisk utsyn over det norske talemålet, fra de første sprekkene i den nordiske språkenheten til Ivar Aasens forsøk av dialektene
en synkronisk utsyn over det norske talemålet i dag i forhold til de forskjellige norske områdene Innholdet til denne oppgaven Teoretiske betraktninger
om dialektene først og fremst har språket en sosial funksjon
likevel er språket mer enn en kommunikasjonsmiddel; det er egentlig en system av lyder brukt til kommunikasjon
språket binder menneskene sammen; det finnes ikke noe annet sosialt bånd som virker sterkere enn språket
samtidig skaper språket et skille mot menneskene som snakker et annet språk; disse menneskene blir uforståelige, og derfor fremmede Språkets sosiale funksjon på grunn av geografiske, administrative og befolkningsmessige forhold utvikler noen menneskegrupper innenfor de enkelte språksamfunnene sin egen språkbruk; et slik lokalspråk kalles dialekt
hver dialekt har et eget språksystem med ord og uttrykk som tilpasser behovene i det området som har dialekten
dialekten likner på det såkalte "morsmål" fordi man lærer den spontant, ubevisst gjennom oppveksten
dialekten gir den talende gruppen en følelse av fellesskap Språk eller dialekt? i Norge har språket hatt en kompleks utvikling; derfor er de norske dialektene i stort antall
dialektene har blitt vurdert på følelses grunnlag, og de har blitt en maktfaktor (menneskene føler seg presset til å gi avkall på sin dialekt til fordel for andre målfører) Språkutviklingen i Norge Til tross for de store ulikhetene mellom dialektene er det noen vesentlige trekk for alle norske talemål, bymål eller bygdemål:
tre kjønn (unntatt i bergensk, som har bare to)
konsonantene -t og -n i tykklett utlyd falt bort ennå fra mellomnorsk tid (i bergensk er -n bevart)
oppbevaringen av de gamle diftongene /au/, /øy/, /ei/
tonefallet
ordforrådet (i tillegg til det felles ordforrådet har hver dialekt sine spesielle ord og vendinger) Hva er felles for alle norske dialekter? Selv om de mest påfallende trekkene ved en dialekt er talemusikken og ordforrådet, danner disse to ikke noe system, og derfor er de ikke de viktigste for inndelingen av dialektene. Ville en danne grunnlag for å inndele dialektene, måtte en søke til lydverk og formverk. Lydverk og formverk Fonetiske utviklinger på grunnlag av rotstavelsens lengde kunne en inndele de gammelnorske ordene i overvektsord og jamvektsord
i løpet av tiden fikk ord med lang og ord med kort rotstavelse forskjellig utvikling i det østnorske språkområdet
i jamvektsordene fikk vokalen i endestavelsen såpass trykk at den ikke ble redusert, dvs. det var jamning mellom første og anden stavelse; derfor kom de to vokallydene til å virke på hverandre
jamvektsloven virker ikke i vestnorsk, fordi i vestnorsk vokalen i endestavelsen fikk samme utvikling uansett om rotstavelsen var lang eller kort Jamvektsloven slik som tiljamning og utjamning er apokopen en vokalutvikling i trykklette stavelser
bortfall av sluttvokalen kalles apokope
det er to kjerneområder der dialekter har apokope i Norge: i trøndsk faller vokalen bort bare i overvektsord, mens i dialekten i Salten vokalen skulle avskaffes i alle fall Apokope denne lyden forekommer i neste samme område som jamvektsloven; den kommer fra gammelnorsken, enten fra /l/ eller fra /rð/
dialektene med tjukk /l/ har også andre såkalte <<tjukke>> lyder, som er assimilasjonsprodukter av tjukk /l/ med alveolar-lydene /d/, /t/, /n/ og /s/; disse assimilasjonsproduktene er retrofleksene Tjukk /l/ Den er et nordlig fenomen,
og den gjelder lange alveolar-lyder.
Palatalgrensen deler det norske
språkområdet på tvers. Palataliseringen Så langt mot nord som
palataliseringen av
alveolar-lydene tar til,
finnes det også andre
språklige fenomener,
assimilasjon,
differensiasjon og segmentasjon. dobbeltkonsonantene /ll/ og /nn/, men også konsonantgruppene /nd/, /nt/, /ld/, /lt/ får et innslag av /j/- eller /i/-lyd
i mange deler av det norske språkområdet har palataliseringen utviklet så mye at /i/-lyden henger seg på vokalen foran den palatale konsonanten som kommer etterpå Palataliseringen av alveolar-lyder Palataliseringen av velar-lydene når velarkonsonantene står foran fremre vokaler, da gjennomgår de palatalisering
i motsetning til islandsk og dansk skjedde i norsk og svensk en assimilasjon mellom velar-lyden og /j/-lyden; derfor har norsk og svensk en lyd dansk og islandsk ikke har, og den er /ç/ språket begår assimilasjon når to konsonanter i en konsonantgruppe blir mer like (delvis assimilasjon) eller helt like (fullstendig assimilasjon) Assimilasjon disse to står i motsetning til assimilasjon
differensiasjon hender når de to konsonantene i en konsonantgruppe blir mer ulike enn de var
en lignende utvikling har /ll/ og /nn/ hatt, og det kalles segmentasjon Diakronisk utsyn
over dialektene I dag er det to omfattende typer av
dialekter i norsk: de østnorske
dialektene og de vestnorske
dialektene. Målmerkene som bidrar
til denne inndelingen er
infinitivsendelsen, den såkalte tjukke l
og trykkplasseringen i lånord. Synkronisk utsyn
over dialektene er en svært ny konsonantutvikling som oppstår der dialekter ikke har retroflekser ved /r/
den har en fransk avstamning og har spredt seg over store områder i hele Europa
i motstening til tjukk /l/ har skarre-/r/ aldri vært et eget fonem Skarre-/r/ Vokalforsyvningene
og monoftongeringen gjelder diftongene. Vokalforskyvning den språklige prosessen som vokalen /a/ gjennomgår i overgangen til /å/
særlig viktig i denne prosessen er diftongen /ao/, som tilsvarer /å/ i moderne norsk den er et østlig fenomen som gjelder de gamle diftongene /au/, /øy/, /ei/
de gamle diftongene /au/, /øy/, /ei/ er stort sett blitt i en enkel vokal i et belte langs den svenske grensen, men i visse tilfeller, særlig foran lang konsonant eller konsonantgruppe, går monoftongeringen lenger mot vest Monoftongering med et indisk ord nevnes hjelpevokalen som utviklet seg på slutten av norrøn tid mellom en konsonant og en etterfølgende /r/, /n/ eller /l/
svarabhaktivokalen kom til å gi store utslag i dialektene, særlig i verbbøyningen; i noen deler av landet finnes det i presensendelsen av sterke verb -er, mens i andre finnes det ingen -r – bare svarabhaktivokalen er bevart
hjelpevokalen er også bevart i noen dialekter i hankjønnsformen av adjektiv og i sterke hankjønnsord Svarabhaktivokalen på den såkalte ‹‹bløde kyststribe›› - den sørligste delen av det vestnorske området - er de harde plosivene /p/, /t/ og /k/ blitt til deres stemte tilsvarende /b/, /d/ og /g/ etter vokal
dette språklige fenomenet har dannet dialektforskjeller, og det må ses i sammenheng med utviklingen i hele området rundt Skagerrak og Kattegat, i både Danmark og Sverige /p/, /t/, /k/ -konsonantenens forvandling
til deres tilsvarende
stemte konsonanter /b/, /d/, /g/ Fjell- og fjordbygdmålene holdt på mer av den gamle, formrike bøyningen enn dialektene langs kysten, på flatlandet og i byene. Grammatiske utviklinger Differensiasjon og segmentasjon en type bøyningsverk som viser store variasjoner mellom målførene er bestemt form av hunkjønnsord; sammen med den går oftest bestemt form flertall av intetkjønnsord
det er to hovedtyper av hunkjønnsord, svake og sterke hunkjønnsord, og de fleste dialektene har inget skille mellom de to; endelsen -a brukes i disse dialektene
i de dialektene som skiller mellom de to hovedtypene, oppstår forskjellige endelser i svake hunkjønnsord, som -å eller -o; for de sterke hunkjønnsordenes del varierer endelsen mellom -a, -æ, -å, -o, -i, -ei
en kan også legge merke til at bestemt from flertall av hankjønnsord ikke er endelsen -ene i noen områder, men endelsen -a; i andre dialekter er flertallsformer på -ær og -æne typiske Bøyningsverket ifølge dativbruken kan det norske målområdet deles i dialektene som ennå bruker dativ og de som mistet denne kasus
ser en bort fra bruken av denne kasus i faste uttrykk, finnes en dativ ved substantiv i dag bare i bestemt form entall og flertall
i de fleste østnorske dialektene som har dativ, slutter substantivet i flertall gjerne på en konsonant, den nasale, bilabiale /m/; i de vestnorske dialektene varierer endelsen mellom to bakre vokaler, enda -o eller -å Dativbruken i det norske språkområdet er det svært mange former for første person entall og flertall i subjektform
for første person entall varierer pronomenformen mellom je (også jæ, jei), som brukes i den østlige delen av det østlandske dialektområdet, og eg (også e), som brukes i fjellbygdmålene på Østlandet
hva første person flertall angår, varierer pronomenformen mellom vi, i store områder i Østlandet og i Nord-Norge, og me (også mi), i fjellbygdmålene og i dialektene i den sørlige delen av Vestlandet; i noen områder brukes begge to Pronomenformene egentlig er formen "ikkje" mest utbredt, men også former som "inkje", "itte", "inte" eller "ente" opptrer
den normative formen som tilhører bokmål, brukes i bymålene og i den østlige delen av det østlandske området, men også i Finnmark Nektingsordet "ikke" de første dialektforskjellene oppstod i Norden i yngre urnordisk tid, da en voldsom omveltning i språket begynte
urnordisk var et klangfult språk med lange ord; de to svært viktige lydovergangene som skjedde omkring 500 e.Kr., synkopen og omlyden, rammet denne karakteren, og forandret urnordisken
vokalsystemet ble langt rikere gjennom omlydene, med fire helt nye vokallyder
mens synkopen var samnordisk, virket omlyden ikke med samme heftighet over hele språkområdet; /a/-omlyden virket sterkere i den vestlige delen av det nordiske språkområdet enn i den østlige; det var første gang at det oppstod dialektforskjeller i Norden De første språklige endringene i Norden sammendraging av diftongene (/au/ og /øy/ til /ø/, /ei/ til /e/); på grunnlag av monoftongeringen oppstår de eldste skillelinjer mellom det såkalte østnordisk, språket som ble brukt i Danmark og Sverige, og vestnordisk (eller norrønt), det som ble brukt i Norge
i lydverket -> konsonanten /n/ ble lik nabolyden /k/ eller t i noen ord, det vil si denne konsonanten ble assimilert i disse språkomgivelsene
i språket på fastlandet , men ikke i de nybygde områdene i vest, falt den glottale, frikative konsonanten /h/ foran /l/, /n/ og /r/ -> gammelnorsk og gammelislandsk
de to trekkene som er karakteristiske for alle nordiske målfører i motsetning til de andre germanske språkene: den etterhengte bestemte artikkel og refleksivendelsen ved verbet
alle norske målfører har et annet særpreg – dobbeltbestemmelsen, som setter det norske språkområdet i motsetning til de andre nordiske språkene Vestnordisk og østnordisk oppløsning av kasussystemet; uttrykksmåtene som erstattet kasussytemet var bruk av preposisjoner og en fastere ordstilling
/a/, /i/, /u/ i trykklette stavelser fikk en "slappere" uttale, dvs. sluttvokalene begikk reduksjon; en slapp ‹‹fellesvokal›› bruktes i stedet for de gamle forskjellene mellom endelsene
en annen utvikling som skapte viktige dialektskiller allerede fra den tiden var det såkalte <<tjukke>> l, som følger nesten samme grenser mellom østnorsk og vestnorsk
vokalforskyvninger
i et sammenhengende dansk-svensk-norsk område, der de danske øyene var sentrum, gikk de harde plosivene /p/, /t/ og /k/ til deres stemte tilsvarende /b/, /d/, og /g/ etter vokal Vestnorsk og østnorsk språket i mellomnorsk periode likner nokså mye på det norske talemålet i dag
forlengelsen av trykksterke stavelser; stor betydning i dialektutviklingen -> oftest blir vokalen lang i vestnorsk, mens i østnorsk og trøndsk er det konsonanten som forlenges
bortfall av konsonant (-t og -n) sist i ordet
bøyningene i person og tall ved verbene ble like i skrift Mellomnorsk periode i midten av 1300-tallet ble det norske folketallet redusert ved Svartedauden
nedgangen av det norrøne skriftspråket var en forutsetning for intensiveringen av dialektforskjellene
på grunn av den politiske, økonomiske og kulturelle nedgangstiden, innstilte språkets utvikling seg mot et moderne skriftform
en del nordmenn som brukte dansk som skriftspråk, en mindre del som prøvde å følge det norrøne skriftmønsteret, og en omfattende del som ikke var skrivkyndige
"den dannede dagligtalen", begynnelsen for <<fornorskingen>> Nedgangen til det norske skriftspråket i Dansketiden Henrik Wergeland hevdet at et selvstendig folk måtte ha sitt eget språk -> en stor debatt etter 1814
Wergelands ide av fornorsking stod i motsetning til P. A. Munchs krav om et norsk skriftspråk bygd på norsk folkemål
Wergelands moderate krav om gradvis fornorsking kom til å bli fulgt av Knud Knudsen, mens P. A. Munchs radikale program førte fram til Ivar Aasens landsmål
Ivar Aasens "Norsk Ordbok" (1873), grunnlaget til landsmålet Dialektene - grunnlaget for et nytt norsk skitfspråk 1. Kelemen, Attila (2002). Mică gramatică norvegiană. Napoca Star, Cluj-Napoca
2. Leitre, Arild; Lundeby, Einar & Torvik, Ingvald (1990). Språket vårt før og nå. 3.utgave, 4. opplag, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
3. Sandøy, Helge (1993). Talemål. Novus Forlag, Bergen
4. Torp, Arne & Vikør, Lars S. (1993). Hovuddrag i norsk språkhistorie. Ad Notam Gyldendal, Bergen
5. Vigeland, Bjørn (1981). Dialekter i Norge. Universitetsforlaget, Oslo (Kort) Litteraturliste I vestnorske dialekter er infinitivsendelsen
normalt den samme ved alle verb,
eller den mangler helt.
I enkelte vestnorske målfører kan
setningsrytmen avgjøre om det
enkelte verbet skal ha infinitivsendelse
eller ikke. I de vestlige
dialektene finnes det ikke tjukk l.
Det vestnorsk-talende folket holder
gjerne på den plasseringen
ordet har i det språket
det er innlånt fra. Vestnorsk Østlandsk Sørøstlandsk På grunn av både morfologiske og fonetiske målmerker gjøres forskjell mellom de sørlige og de nordlige nordnorske målførene. Infinitivsformen, bestemt form entall av hunkjønnssubstantiv, framtidsomskrivningen "å bli å + infinitiv" og bruken av nektingsadverbet "ikkje" er grammatiske utviklinger som forårsaker denne inndelingen. Bruken av tjukk /l/ er et fonetisk trekk av noen av de nordnorske målførene. Nordnorsk infinitivsendelsen -e
tostavelsesord i preteritum av svake verb
endelsen -a i bestemt form entall av hunkjønnssubstantiv
framtidsomkrivningen "å bli å + infinitiv" (="å komme til å + infinitiv"); den brukes i dialektene nordover fra og med Salten
uten tjukk /l/
formen "ikke" Nordlig nordnorsk avhogging
endelsene -e, -å, -o i bestemt form entall av hunkjønnssubstantiv
tjukk /l/
formen "ikkje" Sørlig nordnorsk Tre typer av dialekter tilhører det vestlandske språkområdet: sørlandsk, sørvestlandsk og nordvestlandsk. Flere fonetiske utviklinger er forutsetninger for inndelingen av disse tre typene: palatalisering av dentaler, uttalen av "rn" og "ll" med den plosive, dentale konsonanten /d/, den forskjellige uttalen av konsonantgruppen /nd/, bruken av de ‹‹bløde›› konsonantene, bruken av diftongen /ao/. Andre målmerker er morfologiske utviklinger: infinitivsendelsen, bortfall av lyden /r/ i ubestemt form flertall av hankjønns- og hunkjønnsord, bestemt form entall av hunkjønnsord. Vestlandsk endelsen -e i infinitiv og ubestemt form av svake hunkjønnsord entall
de stemte plosivene /b/, /d/, /g/ mellom vokaler, i stedet for /p/, /t/, /k/
flertallsendelsen -r for hankjønnsord og hunkjønnsord Sørlandsk endelsen -a i infinitiv og ubestemt form av svake entall hunkjønnsord
konsonantgruppene /dn/ og /dl/ uttales der skriftspråket har "rn" og "ll"
diftongen /ao/ Sørvestlandsk endelsen -e i infinitiv og ubestemt form entall av svake hunkjønnsord
palatalisering av dentalengruppene /ll/ og /nn/ Nordvestlandsk I østnorske dialekter finnes det såkalte "kløyvd infinitiv". En gruppe verb har en endelse, mens en annen gruppe har en annen – eller ingen – endelse.
De østlige dialektene har også en særdeles /l/. I lånord plasseres trykket på den første stavelese uansett hvordan ordet uttales i språket det er innlånt fra. Østnorsk Det er tre forskjellige typer av
østlandske målfører som atskiller seg
på grunn av både grammatiske og fonetiske målmerker. Forskjellene mellom sørøstlandsk, midtøstlandsk og nordøstlandsk blir forårsaket av:
bøyningen av a-verb i fortidsformene og i presensformene, infinitivformene, presens av sterke verb, bestemt form flertall av hankjønnsord, palataliseringen av dentaler. tostavede presensformer
endelsen -ane i bestemt form flertall av hankjønnsord
den gammelnorske konsonantgruppe /hv/ har blitt /v/
det personlige pronomen, første person entall, uttalt med diftong når dette ordet har trykk; i trykklett stilling er uttalen nærmest "jæ"
formen "ikke" kløyvd presens; likevel finnes det en tendens mot bruken av en eneste endelse (dvs. -er)
tostavede presensformene
endelsen -ane i bestemt form flertall av svake hankjønnsord som ender på -a i ubestemt form entall (de andre tilfellene brukes endelsen -a)
den gammelnorske konsonantgruppe /hv/ har blitt /v/ Midtøstlandsk kløyving av fortidsformene
kløyvd presens, preteritum og perfekt partisipp av a-verb
en eneste stavelse for presensformene av sterke verb
endelsen -a i bestemt form flertall av hankjønnsord
palataliseringen av dentaler
i stedet for den gammelnorske konsonantgruppe /hv/ brukes /gv/ og /kv/ Nordøstlandsk De tre målførene som
tilhører trøndsk er vesttrøndsk
(uttrøndsk), østtrøndsk
(inntrøndsk) og nordtrøndsk
(Namdals-mål). Grensene mellom dem er ikke skarpe. Noen målmerker er felles til både det østlandske og det trøndske språkområdet: infinitivsvokalismen, palataliseringen av dentaler, diftongforenklingen. Andre målmerker tilhører bare trøndsk: skillet sterk / svak bøyning i bestemt form entall av hunkjønnssubstantiv, den såkalte ‹‹tjukke›› /l/. Trøndsk vokalen -a i infinitivsendelsen
tjukk /l/
forenklingen av de gamle diftongene /au/, /øy/, /ei/ foran enkel konsonant
palatalisering av dentaler etter trykklett vokal Vesttrøndsk vokalen -å i infinitivsendelsen
palatalisering av dentaler etter trykklett vokal
forenklingen av de gamle diftongene /au/, /øy/, /ei/ foran enkel konsonant Østtrøndsk vokalen -a i infinitivsendelsen
lite av palatalisering etter trykklett vokal Nordtrøndsk (Namdals-mål) Tre forskjellige typer av målfører tilhører midlandsmålet: nordlig, sentralt og sørlig. Målmerkene som blir forutsetninger for inndelingen av dem er palataliseringen av dentaler, bruken av konsonantforbindelsen dn (eller /tn/) i bestemt form flertall og i ord som skrives med /rn/, dativbøyningen, bortfallet til den vibrante konsonanten /r/ i ubestemt form flertall. Midlandsk palatalisering av dentaler
dativbruken -> for entall blir som regel endelsen
-e brukt over omfattende områder, mens for flertall det finnes forskjellige endelser, enten -å (i Gudbrandsdalen) eller -o (i Hallingdal og Valdres) Nordlig midlandsk konsonantforbindelsen /dn/ (eller /tn/) i bestemt form flertall av hankjønns- og hunkjønnsord; denne konsonantforbindelsen kan høres også i ord som skrives med rn
dativbruken -> for entall blir som regel endelsen -e brukt over omfattende områder, mens for flertall det finnes forskjellige endelser, enten -å (i Gudbrandsdalen) eller -o (i Hallingdal og Valdres) Sentralt midlandsk ingen palatalisering
uten dativbruk Sørlig midlandsk Innledning noen trekk av dette målføret er felles til andre norske bymål -> presensformer av sterke verb som ligger nær opp til formene i bokmål (tostavet, manglende omlydsveksel)
e-mål
likevel skiller bergensk seg fra alle andre norske målfører ved at substantivet har bare to kjønn, felleskjønn og intetkjønn
de svake verbene av "kasta"-klassen får endelsen -et i preteritum og perfektum partisipp Bergen-målet coordonator științific:
lector dr. Kelemen Attila absolvent:
Cojocea Octavian 2012 De norske dialektene fra et synkronisk og et diakronisk perspektiv
Full transcript